Norge rundt med LHL

– Jeg håper og tror at jeg skal klare å være med på å styrke vi-følelsen. Jeg kommer til å være opptatt av at vi er der for hverandre. At vi klarer å stå sterkt sammen om det vi ønsker å oppnå, og at kollektivet er viktigere enn individualismen. Det ligger iboende i meg som en helt naturlig ting. Jeg er teamorientert i alt jeg gjør. Jeg håper at vi skal skape en stor og blomstrende familie i LHL hvor vi er mange som er engasjert i det samme, og hvor vi har glede av å samarbeide med hverandre for å oppnå det vi ønsker.

Magne Wang Fredriksen (50), påtroppende ny generalsekretær i LHL er fremoverlent og glødende engasjert og gleder seg til å ta fatt på rollen som ny generalsekretær.

– Jeg har fulgt med fra distanse og syns det er litt trist at LHL, slik jeg opplever, ikke er den kraften som jeg opplevde at LHL var da jeg startet i denne sektoren. For 20 år siden var LHL flaggskipet på alle måter! Jeg husker at jeg så opp til representantene fra LHL som jeg møtte i ulike sammenhenger. Hvor utrolig dyktige, og hvilken posisjon og rolle de hadde. Mens i de senere årene har vi lurt på hva LHL driver med og hvorfor de ikke får mer ut av mandatet de har. Jeg ble trigget av det at hvis jeg kan få lov til å bruke noen av mine ressurser til å hjelpe denne organisasjonen med sine formål, reposisjonere LHL og sørge for at organisasjonen blir den kraften som jeg husker, så har jeg veldig lyst til å være med på det.

Mange følelser gikk gjennom Magne da han fikk tilbud om jobben som generalsekretær. Bestefaren fikk tuberkulose under krigen, trolig da han satt på Grini. Han var svært lungesyk og preget av det hele livet.

– Jeg husker det godt fra jeg var barn. Bestefar hadde oksygen hjemme. Jeg tror han var skamfull over å ha fått sykdommen. Han ville ikke snakke så mye om det.

Magne brukte mange dager på å forsone seg med å slutte med noe han hadde brukt hele livet på å bygge opp og så starte på noe nytt.

– Men så er jeg nysgjerrig. Jeg liker utfordringer og er en person som ser fremover. Jeg ser ikke så mye bakover. Jeg syns det er så mange muligheter som ligger foran her som jeg kan tenke meg å være med på. Det har vært en prosess for meg å veie alle forhold. Jeg er veldig inne med hele meg når jeg jobber i en sånn type organisasjon og jeg legger mye av meg selv i den rollen. Jeg ser på dette oppdraget som en gave. Jeg skal få lov til å bidra med det jeg kan inn i en så flott, stor og viktig organisasjon. Det er utrolig stimulerende, og jeg kommer til å lære enormt mye av det.

Betydningen av fellesskapet

Magne ble adoptert fra Sør-Korea i august 1974. 6 måneder gammel kom han til familien i Sande. Han fikk tre eldre søstre.

– De er omtrent like høye som meg og helt lyse, ler han.

Magne bor i dag i Sande med kona, Cathrine, som er lærer og barna Ida på 16 og Herman på 13. Magne var den første gutten i Sande kommune med en annen hudfarge.

– Jeg hadde ingen opplevelse av det selv. Jeg kom til en liten kommune med tre etablerte søsken, en mor og far som var lærere og veldig synlige i lokalsamfunnet. Søstrene mine hadde nok beredt grunnen godt for lillebroren. Jeg pleier å si at jeg har vokst opp med fire mødre. Jeg har ikke tenkt på det før i etterkant at det må ha vært en veldig fordel for meg i livet og jeg har ikke vært utsatt for noe fordi jeg ser annerledes ut i et lokalsamfunn. Jeg har vært skånet for det. Jeg har vokst opp i et trygt og fint hjem i et lite og trygt lokalsamfunn hvor alle fikk et forhold til meg ganske fort. Vi var tre som kom samtidig til kommunen fra Sør-Korea. To andre jenter og meg. Jeg var eneste gutten, så pappa fulgte meg rundt og jeg fikk prøve alt av lokale tilbud. Jeg spilte trombone i korps, prøvde turn, fotball og håndball. Og så valgte jeg håndballen da jeg var en 15–16 år.

I store deler av livet har Magne drevet med lagidrett, mye som trener og lagleder og hatt alle roller i en idrettsklubb.

– Jeg har hatt masse glede av det. Jeg begynte å trene lag allerede da jeg var 16 år, og har gjort det mer eller mindre sammenhengende helt til i dag. Nå trener jeg egen datter. Jeg har gjort det fra hun var 6 år. Nå er hun 16. Nå er de så ambisiøse og flinke at det krever mer av oss. Hun trener nesten hver dag og det er alvor, ler han. – Det gir meg masse glede og er et veldig fint avbrekk i forhold til det jeg holder på med i det daglige arbeidsmessig. Det er noe helt annet å følge disse ungdommene og barna på deres ferd.

Betydningen av det fellesskapet man får i idretten preger meg som person. Man må ta hensyn til hverandre, og lære at jeg-et er mindre enn vi-et, stå i glede og sorger sammen, og se hvordan hardt arbeid over tid gir avkastning.

– Det er så mye verdier som jeg tenker at de tar med seg inn i voksenlivet. Jeg er formet av det, det er jeg helt overbevist om. Vi er så forskjellige, og vi må ha rom for det. Hvordan skal man håndtere alle disse ulikhetene? Det kommer så ærlig og fint til stede med barn. Jeg hadde noen år hvor jeg fikk være ansvarlig for all idretten i kommunen. Alle 5-åringene fikk prøve en 10–12 idretter i løpet av et år. Så det året møtte jeg alle 5-åringene i kommunen og deres foreldre. Det var jo et kaos, men utrolig gøy på samme tid. De stod der med store glugger og kjempeforventninger til hva de skulle gjøre. Og det har vært fint for meg. For jeg har jo jobbet med alvorlige ting. Noen har spurt: Hvordan klarer du det? Å jobbe med folk med Parkinson eller MS som blir alvorlig syke. Det er trist. Så det å ha en vekt på den andre siden som er så lite alvorlig og som bare er preget av glede, det har vært viktig. Jeg mener selv at jeg er veldig optimistisk anlagt. Jeg har en kone som er helt fantastisk som våkner opp hver morgen og smiler. Og jeg har tenkt mange ganger, hvordan orker du å våkne sammen med meg, for jeg gjør ikke det, ler han. - Jeg trenger tre kvarter på toget før jeg er klar for verden.

Vokst opp i nevrologien

Magne er i dag generalsekretær i MS-forbundet hvor han har vært i 4 år. 

– Jeg har «vokst opp» i nevrologien. Jeg har fått henge i skjørtene på alle professorene innenfor dette fagområdet siden jeg var guttunge, og fått lære av dem. Jeg har fått gå sammen med mange av politikerne som i dag sitter i posisjon, fra de kom inn på Stortinget for første gang. Og jeg har fått lov til å følge de og etablere tillitsvekkende forhold.

I 2007 var han med på å etablere Hjernerådet.

– Det skjedde tilfeldig i møte med professor Nils Erik Gilhus, hvor vi møttes på en europeisk konferanse om hjernehelse. Vi havnet ved siden av hverandre på en felles middag. Han og en professorkollega hadde ønsket å lage ekvivalenten til The European Brain Council i Norge. Men de hadde møtt motstand og skepsis. Jeg syntes tvert imot det var en god ide, og sa: «Hvis dere tar tak i det, så skal jeg love at dere skal få støtte av meg og vår organisasjon. Det tror jeg tente en gnist, for bare etter en måned ble det stiftelsesmøte på Rikshospitalet. Siden har jeg hatt ulike typer roller i Hjernerådet og vært styreleder til nå. Det har betydd masse for meg, men aller mest gitt meg masse glede, nettverk og læring. 

LHLs posisjon fremover

Magne gleder seg til å gå løs på oppgaven som generalsekretær og har klare ønsker for LHLs posisjon i fremtiden.

– Aller først vil jeg analysere hvor vi står. Hvilken posisjon har vi? Hvor er det muligheter her? Jeg liker å ha oversikt over ting og gode beslutningsgrunnlag. Jeg håper at det jeg syns jeg ser av lokale aktiviteter blant lokallag og de tillitsvalgte er så glødende og fine som det jeg tror. For meg så er det hjertet i organisasjonen.

Jeg tenker at det å være der for folk der de bor og gi de verdi, det er kanskje det aller viktigste vi gjør.

– Og da må vi som organisasjon sørge for at vi tilrettelegger for det og at vi skor våre tillitsvalgte og apparatene våre som skal sørve og være der på en god måte. Det gleder jeg meg til å se og oppleve og kanskje kunne bidra til entusiasme og interesse og glede rundt. Terskelen for at folk skal engasjere seg inn i frivillig arbeid er ganske høy. Det må oppleves verdifullt for de som bidrar. De må oppleve at de har oss i ryggen og de må oppleve at vi er omforent om dette.

De må kjenne på at jeg er deres generalsekretær. De må kjenne på at, Magne, han er også der for å lytte til meg. Han er også der for å bistå meg i det jeg holder på med lokalt. Det tror jeg er kjempeviktig.

En synlig organisasjon

– Jeg har veldig lyst til at LHL skal bli foretrukket kilde. At når myndighetene diskuterer store helse- og samfunnsutfordringer, så går de til oss. Fordi vi har klart å bygge tillit. Fordi vi har klart å være troverdig. Og fordi de forstår at vi er en langsiktig samarbeidspartner for de, mer enn en opportunist. Ja, vi skal selvfølgelig si ifra når det er ting vi mener er galt eller det er ting vi ser at vi kan endre på. Vi skal være kritiske, men vi skal være samarbeidspartner mer enn kritiker. Da er min erfaring at man slipper til rundt bordet i rommene der mange av disse problemstillingene diskuteres. Det håper jeg å kunne bidra til; at LHL får den rollen og blir den stemmen for befolkningen. Det tror jeg det er rom for og behov for. 

For med de samfunnsutfordringene vi ser så fins det et uendelig hav av muligheter for hvordan vi kan være med på å forme det med den kunnskapen som vi samlet kommer med.

Hvis vi er den organisasjonen som folk deltar i og er en del av lokalt, så vil vi også få en helt unik kunnskap om hvordan folk lever og hvor skoen trykker. Den kunnskapen må vi evne å forvalte og formidle fra det minste samfunn og hit. Jeg har så utrolig stor tro på LHLs rolle. Den har vært viktig, men kommer bare til å bli viktigere. For det offentlige kommer ikke til å klare og makte og løse alle utfordringer som vi skal stå i. Og vi kommer til å måtte være en supplerende kilde for folk til det offentlige. Og det og skulle lære å mestre og håndtere alvorlig sykdom som man opplever. Jeg kan forstå at det er en terskel for folk å komme inn i en pasientorganisasjon, men på den annen side så er det sånn at du vil stå mindre rustet til å kunne leve resten av livet ditt med utfordringer hvis du ikke er en del av det.

Det er så mye kompetanse i denne organisasjonen som du ikke får noe annet sted. Og den kompetansen kan vi kombinere med glede, felleskap og hygge, sånn som vi kan fasilitere det. Rollen til frivillige organisasjoner i Norge har aldri vært viktigere enn nå. Og LHL skal selvfølgelig være en av de organisasjonene som supplerer samfunnet.

Jeg liker forventninger og drives av fremdrift. Det tror jeg alle kommer til å merke. Jeg står ikke mye stille. Jeg må ha noe som jeg ser skaper utvikling. Da trives jeg best. Det å jobbe med noen helt klare definerte mål. Og jeg gleder meg til å jobbe med masse kompetente og gode fagfolk som allerede finnes i LHL, å få mange dyktige kollegaer og spille på. Å få denne muligheten er en gave! Det ligger mye muligheter og masse potensiale på veien foran oss. Og det er en reise jeg gjerne vil være med på å bidra til!