Takk for at dere reddet livet mitt!
Takket være at Mona Gjessing og Fredrik Nergaard umiddelbart ringte 113 og utførte hjerte- og lungeredning (HLR) på mannen som lå med ansiktet ned i grusen en varm sommerdag, så kan nå Geir kan takke sine redningspersoner!
Geir Eidskrem (63) fra Ålesund, faller plutselig om i en stille bakgate i Oslo med hjertestans. Det er kritisk. Det blir utført hjerte- og lungeredning på stedet. På sykehuset blir han lagt på kjøling. Kroppen må ned til 34–35 grader for at hjertet skal jobbe mindre hardt og for at ikke hjernen skal få for lite oksygen. På sykehuset ringer de etter kona hans. En lege sier: ”Du må gå inn og se til mannen din.” Hun kvier seg. Geir er intubert og ligger med ledninger overalt. Beskjeden er klar: ”Det bør du. Det er ikke sikkert han overlever.” Geir ligger i respirator i tre døgn. Når han først kommer til seg selv er det første han spør om: ”Hvem hjalp meg?”
Tre dager tidligere: En varm, nydelig sommerdag midt i ferien. Ekteparet Mona Gjessing og Fredrik Nergaard gleder seg til lunsj med de voksne barna sine. Samtidig går Geir ut for å gjøre de siste innkjøpene til middag med familien og venner på kvelden.
Livet skal, om kort tid, snus på hodet og de tre skal på forunderlig vis få en historie sammen som ingen kunne forestille seg.
– Vi hadde akkurat kommet hjem fra København. Barna kom på besøk og vi satt på kjøkkenet og koste oss, forteller Mona.
Samtidig går Geir ut fra Kiwi noen hundre meter nedenfor. Han går en snarvei. På plassen foran vinduet til Mona og Fredrik stanser plutselig hjertet hans. Hjertet slutter å pumpe blod, de vitale organene mister blodtilførselen. Han mister bevisstheten, faller i bakken og slutter å puste. Det står om minutter.
Får sjokk
Mona er ferd med å vise barna bilder fra ferien. Hun reiser seg for å hente telefonen.
Da ser jeg ut av vinduet at det ligger en mann der ute med ansiktet ned i grusen. Jeg fikk helt sjokk.
Mona og Fredrik løper ut og hun roper til ektemannen at han må ringe 113! Fredrik ringer og får AMK-sentralen på øret.
Fredrik er handlekraftig. Han nøler ikke et sekund og starter umiddelbart med hjertekompresjoner. Han tar hurtige kompresjoner, og klemmer ned ca 5 cm midt på brystbenet, rundt 100 ganger i minuttet.
– Det var hardt å se han ligge der blålilla. Det var en grusom opplevelse å komme oppi, sier Mona.
– Det var med full intensitet, men det virket litt håpløst for det var så livløst, forteller Fredrik, og får ikke fullrost de på AMK-sentralen nok. Jeg vil fremheve de som sitter og tar imot disse telefonene.
Måten de kommuniserer seg imellom på og samtidig snakker rolig til meg, gir meg en forståelse av at alt er under kontroll.
De er så flinke. Minuttene virker veldig lange. Du bare handler. Jeg mistet tidsperspektivet, men jeg så på telefonen at det gikk 5–6 min før sykebilene kom. Jeg fortsatte med HLR mens de var der. Det var ingen andre som tok over. De satte på måleinstrumenter og ga adrenalin, forteller Fredrik.
En fantastisk jobb
John Olav Nicholson leder LHL Førstehjelp og er mektig imponert over innsatsen.
– Jeg har jobbet 17 år i ambulansetjenesten, og dette forteller meg at du har gjort en fantastisk god jobb. Når de lar deg fortsette, så gjør du det helt perfekt.
– Det er ikke noe heltemodig over det, det gikk helt på autopilot. Det er takket være han på telefonen og de første som kom. De er så rolige og proffe, sier Fredrik.
– Siden det tok 5–6 min til ambulansen kom, så forteller det at det er helt avgjørende det du har gjort. Sjansen for overlevelse faller med 10 prosent for hvert minutt som går, forteller John Olav.
Etter at Geir løftes inn i ambulansen blir den stående lenge på stedet. Mona og Fredrik følger med fra vinduet. De hadde trodd at den skulle kjøre av gårde i full fart med sirener. Men etter å ha stått der lenge, kjører den helt rolig ut fra plassen.
– Det at den bare trillet rolig av gårde uten sirener... Da tenkte vi vårt, minnes Fredrik og forteller at det ble mye tårer da. Men inni ambulansen fortsetter kampen for å redde livet til Geir. Det handler det om å få kontroll, intubere, legge inn veneflon, gi adrenalin.
Klinisk død
Hjertestarter ble forsøkt uten hell. I epikrisen står det at han var klinisk død. Takket være rask respons fra Mona og Fredrik ble ikke Geir en del av den dystre statistikken over dødsfall på grunn av hjertestans. Han overlever!
De klarer ikke å slå seg til ro med at de ikke vet hvordan det gikk med mannen. Og skal plassen foran huset alltid være forbundet med en tragedie? De kontakter sykehuset, men av personvernhensyn får de ikke vite noe. Samtidig har Geir et stort ønske om å takke sine redningspersoner. AMK-sentralen ringer til Fredrik.
– Det er første gangen noen har ringt fra 113 til meg. De spurte om Geir kunne få mitt nummer og kontakte meg. Det var eneste veien det kunne gå.
– Vi gråt en skvett begge to da vi fikk den telefonen fra 113. Vi ble veldig glade, for det så skummelt ut. Dagene etter var tunge, minnes Mona.
En sykepleier kommer med en papirlapp med navn og nummer til Fredrik. Geir legger den i lommeboka. Han er i litt dårlig form når han kommer hjem, og venter noen dager før han sender meldingen: ”Er det du som er Fredrik? Er du rett mann?” Det viser seg at de bor i samme gate!
– Da jeg hørte stemmen til Geir, en person jeg fryktet ikke hadde klart seg... Det var sterkt, sier Fredrik.
Møter sine redningspersoner
Mona, Fredrik og Geir møtes for første gang på sensommeren på plassen hvor det skjedde.
– Jeg har ingen hukommelse fra det skjedde. Hadde jeg ligget litt lenger nede i bakken hadde ingen sett meg. Jeg får en klump i halsen når jeg står her.
Jeg er utrolig takknemlig for at dere reagerte så raskt! Tusen takk for hjelpa!
– Vi er takknemlige for at vi står her. Dette er en gledens dag, sier Fredrik.
Geir gir Mona og Fredrik en god og lang klem.
– Det er med glede vi nå møtes her, sier han.
– Dette gikk innpå oss og barna våre. Det at du overlevde tok jeg ikke som en selvfølge, sier Mona.
– Det gjorde ikke legene heller. Dette var helt i grenseland. En lege spurte: Har du vært idrettsmann? De så at det var et idrettshjerte. Det å være i god fysisk form har nok hjulpet, sier Geir som tidligere har vært Møre og Romsdals beste fotballspiller 5 år på rad!
– Jeg var redd for at denne plassen for resten av livet bare ville være trist og vond. Nå er dette gledens plass! sier Mona.
Forvarsel
Dagen før gikk Geir fikk hjertestans gikk han en tur med svogeren, som er sykepleier, da han fikk vondt i brystet.
– Det svei i brystet. Svogeren min ba meg sette meg ned. Dette var onsdag. ”Ring på fastlegen din på mandag”, sa han. Dagen etter falt jeg om, sier han og forteller at de har mye hjertetrøbbel i familien.
– Ta symptomer på alvor og oppsøk fastlegen din eller helsevesenet en gang for mye enn for lite. Kostnadene for liv og helse er mye større hvis du venter. Alle tjener på at du ringer en gang for mye, oppfordrer John Olav Nicholson i LHL.
Dyster statistikk
Årlig faller 2 700 mennesker om i uventet hjertestans på utsiden av sykehuset. På landssnitt overlever kun 15 prosent i mer enn 30 dager.
– Det er derfor budskapet er så viktig med tidlig varsling, tidlig HLR og tidlig bruk av hjertestarter. Man kan beviselig redde så mange flere hvis man gjør de tingene tidligere, sier John Olav Nicholson.
Ikke nøl
Geir kontaktet LHL fordi han ønsket å gi en anerkjennelse til sine redningspersoner.
– Det er med glede at jeg får overrekke dere disse diplomene. Tusen takk for hjelpa! sier han og overrekker diplomet ”Livredderen”, blomster og champagne til sine redningspersoner.
Folk på gata må trå til når det skjer noe og her er et eksempel på det. Det er helt avgjørende, sier Geir.
John Olav Nicholson påpeker at det er ikke gitt at man overlever hjertestans selv om man får hjelp. Og det betyr ikke at man ikke gjør det riktig.
– Men oddsene peker jo i riktig retning når man får hjerte- og lungeredning.
Det er så viktig at folk ikke nøler og er redde for å gjøre noe feil. Ring 113, så får man veiledning.
Det er bedre å sette i gang og prøve enn å være redd for å gjøre feil, sier John Olav.
En god avslutning
Det blir et spesielt møte for Geir, Mona og Fredrik. Og stå på stedet der livet for dem alle tok en brå vending. På stedet der det sto om minutter. Og der en pappa, ektemann, venn og kollega ble reddet. Det er uvanlig at man får møtt hverandre etter noe sånt.
– Helt til i dag så har jeg lurt på hvor det skjedde. I den første epikrisen står det: ”pasienten ble funnet i Bogstadveien”. Jeg visste ingenting før jeg fikk vite at det var her. Jeg er glad og takknemlig for at det gikk så bra, sier Geir.
– Det er så meningsfullt for oss å treffe deg igjen her, sier Mona.
– Det er stor forskjell på og ikke resten av livet vite hvordan det hadde gått. Det er godt med en konklusjon. Det hjelper oss å vite og det betyr mye for oss å hilse på deg. Tusen takk for at du tok initiativ til å møtes, sier Fredrik.
– Nå står vi her i dag og dette er en god avslutning på det som skjedde. Tusen takk for all hjelp. Nå er det bare å trene og bli frisk igjen. Neste år skal vi drikke champagne på balkongen og mimre, ler Geir.