Stortingsflertallet svikter sårbare grupper
Norge mangler logopeder, og mens utviklingen går feil vei, svarer Stortinget med å si nei til tiltak.
I fjor høst kom det en kommuneundersøkelse fra LHL som bekreftet at kommunene mangler logopeder. I Riksrevisjonens rapport fra februar i år dokumenteres dette ytterligere: Bare 45 prosent av kommunene har logopedkompetanse tilgjengelig i arbeidet med rehabilitering.
Logopedmangel rammer noen av våre mest sårbare grupper. Da er det skuffende at ikke partiene kan samle seg om forslag som kan endre dette.
LHL krever at Helse- og omsorgsdepartementet nå må få fortgang i sin varslede gjennomgang av autorisasjonsordningen, slik at logopeder kan bli autorisert i henhold til helsepersonelloven.
Logopeder bistår mange grupper, både barn og voksne, med språk-, tale-, kommunikasjons-, stemme-, taleflyt- og svelgevansker. LHL representerer noen av disse: Slagrammede i alle aldre med afasi (språkforstyrrelse) eller svelgevansker.
I tillegg til at det er for få logopeder, utdannes det for få, flere av de få utdanningene som er går en usikker framtid i møte og kommuner kutter i sitt eksisterende logopedtilbud.
Stortingsflertallet tar ikke inn over seg konsekvensene av dette. De peker på at kommunene kan velge å ansette logopeder selv eller benytte selvstendig næringsdrivende logopeder. Men det er ikke mulig å ansette eller å bruke logopeder som ikke finnes, for det er det logopedmangel innebærer, sier Larsen.
Forslaget som Stortingets helse- og omsorgskomité har avgitt innstilling til, er et representantforslag fra Fremskrittspartiet med fem tiltak som kunne styrket logopeddekningen om de hadde blitt vedtatt.
Det er ikke akseptabelt at sårbare mennesker som rammes av manglende logopeddekning skal betale prisen for partipolitiske hensyn. Komité- og stortingsflertallet har nå ansvaret for å få fremmet og vedtatt alternative forslag som kan gi samme resultat som de forslagene de har avvist. Det haster, fastslår Larsen.
Resultatene av Frps forslag i Representantforslag 66 S (2023–2024), som både Norsk Logopedlag og LHL har støttet, hadde blitt følgende:
- Grunnfinansiering av masterprogrammet i logopedi ved NTNU.
- En plan for hvordan man kan sikre og styrke framtidig utdanning av logopeder.
- Tiltak for å styrke logopedtjenesten i kommunene, og en ytterligere vurdering av logoped som kjernekompetanse og lovpålagt tjeneste.
- Autorisasjon av logopeder i henhold til helsepersonelloven.
- Et styrket tilbud fra Statped på viktige områder.
LHL er i tillegg bekymret for at det ikke gis føringer knyttet til å få autorisasjon for logopeder.
Mangel på autorisasjon for logopeder truer pasientsikkerheten. Logoped er ikke en beskyttet tittel. Det innebærer dermed at studenter eller ufaglærte kan jobbe som logoped i offentlige stillinger. Vi har i utgangspunktet ingen kontroll på kvaliteten i tjenesten. Nå må Helse- og omsorgsdepartementet få fortgang i sin varslede gjennomgang av autorisasjonsordningen, slik at logopeder kan bli autorisert i henhold til helsepersonelloven, krever Larsen på vegne av LHL.
Innstilingen til representantforslaget finnes i sak Innst. 234 S (2023-2024) her: https://www.stortinget.no/no/Saker-og-publikasjoner/Saker/Sak/?p=96974